Tror kanskje jeg har tatt norgesrekord i «snu og gå ned igjen» i dag. Jeg kjente ca 300 meter fra bilen at det kunne blir svært interessant tur. Nå har jeg mulighet til å gjøre turen litt kortere ettersom det er to valg «litt oppe i lia», så jeg labbet i vei og tenkte «den vurderingen tar jeg litt senere». Jeg gikk rolig og ble ganske raskt tatt igjen av en sprinter på sikkert 70 år .. ja kanskje 65 eller mer 60 egentlig. Vel, han skjønte sikkert at denne damen hadde en litt dårlig dag, joda, jeg smilte og hilste på den hyggelige mannen som stoppet og hadde masse tid til en prat. Han lurte på om jeg skulle helt opp, og nautet svarte optimistisk «ja selvfølgelig» … om jeg angret i det jeg sa det … ja jett. Blir litt galt å ta av til høyre og gå den korte nå jeg akkurat hadde forkynt at jeg skulle selvfølgelig til toppen. Så fikk jeg litt for kjeften min. Jeg satte kursen mot Nordtoppen og tror kanskje jeg hadde en stopp hver 50 meter … så at turen tok en tanke lengre tid en det jeg har brukt tidligere er vel innlysende. Grunne til at jeg «måtte» på Nordtoppen er at jeg er med på Perletur i Alta / vinterperler og har vært der opp to ganger UTEN å ta med koden som skal registreres. Det er fordi jeg bestemte meg ETTER at jeg hadde tur nr to opp, for å delta på vinterperler.

Videre opp gikk det i langsomt tempo med hyppige stopp. Jeg ble tatt igjen av fler som hilste smilte og alle hadde tid til å slå av en lite prat om vær og utsikt. Å jeg bare elsker disse turfolkene 🥾 En kar stoppet og pustet litt tungt (yess fler som meg) og vi var enige om at et skritt av gangen ville ta oss til toppen. Han hilse og ønsket god tur videre før han sprang videre. Jeg snublet meg videre mot toppen, og selvfølgelig kom de på rad og rekke ... ned igjen ... mot meg i det jeg nærmet meg toppen. Hei og god tur videre. Han som stoppet å pratet sist med meg, så på meg smilte og saket farten. Jeg hadde fått en real krampe i høyre fot og haltet litt. I det han kom mot meg og skulle passere tok han den ene skistaven sin i andre hånden rakte meg neven for en «fist bump» og sa med et vennlig smil; du er dagens helt, godt jobba. Et skritt av gange å du e snart oppe. Godt tur videre og ha en flott lørdag. Det her tok aldeles pusten fra meg og tårene rant når jeg labbet med litt mer effektive skritt videre. Litt glad, litt stolt og mektig overrasket over de gode ordene. Jeg kom selvfølgelig opp og kjente igjen på den vanvittige seieren det er å nå det målet. JA, jeg husket å få med koden.

Jeg møtte flere som gikk både alene og i følge, både med og uten hund. Jeg savner altså så en turvenn, en som alltid venter på meg og alltid er med på mine utflukter. Nå håper jeg at det snart er en liten bart på tur min vei … 🐾🐾

I morgen er det klart for en dag uten tur … kanskje. Det er noen litt lettere turer som går mer i flatt terreng og jeg skal se om være tillater en lett rusletur. Det får morgendagen vise.

Nå er det litt suppe og focaccia for min del.

Ha en fredelig lørdagskveld og etterhvert

God natt ❤️

… vi hørs …

Hjemme, spist middag, ser på bildene jeg har tatt på turen i dag. I skrivende stund taler USAs president og han lover strenge sanksjoner mot Russland. Det blir så uvirkelig ... min fantastiske solnedgang på skjemen, bomber og flukt på TV ... 

Jobbe i dag har vært en rar greie. Vi fyker rundt og har det helt greit, kan irritere oss over at clutchen bare «hopper» ut, ergrer meg over at jeg ikke får lønn før på mandag, har glemt å ta på meg den tykke genseren i dag så jeg er litt kald … og alt dette mens mennesker strømmer ut fra sine hjem, for å komme seg i sikkerhet og kun med det de kan bære med seg. Jeg sitter i mitt trygge hjem og kjenner at jeg blir så veldig liten i denne sammenheng. Kjenner at jeg på en måte er litt redd, mest fordi dette vil neste uansett hvor lenge det står på, gjøre ubotelig skade.

Ja, jeg vet at livet må gå videre og at de som kan gjør noe gjør alt de kan i denne helt sinnsyke situasjonen som russland har skapt. Jeg skal gjør mitt og kan jeg skal jeg gjør litt til for å uttrykke og dele min motstand mot denne gale mannen.

På jobben i dag kom eleven til timen, satte seg inn i bilen, så på meg å sa; kan du la være å høre på radio? Jeg kjenner at jeg må konsentrerer meg om kjøring så skal jeg forholde meg til nyhetene etterpå. Det satte en liten støkk i meg, og jeg ble litt lei-meg/glad. At våre unge skal måtte ta stilling til og forholde seg til en gal mann som dette er bare FEIL. At våre unge tar del i og ønsker å bidra for å få slutt på dette som skjer rører meg og jeg kjenner enorm respekt for engasjementet. Jeg sitter igjen å tenker litt på 2dre verdenskrig og en annen gal mann. Hva har vi lært? Er russland så mektig at det er umulig å sette en stopper for han? Når en gal mann kommer til våpen, kan vi snakke han i senk da?

Etter jobben ble den en liten tur til Komsa … igjen. Det er så vidunderlig vakkert på ettermiddagene nå, sola «går ned» så sent som kl 16 nå og det gir deilige etter-jobben turer. Å pokker altså, det gjør vondt å være lykkelig, glad og ha et positivt blikk fremover … Jeg hater deg Putin, jeg mer en hater deg og ditt styre 🤬👊🏼

Ha en fredlig kveld ❤️ 

… vi hørs …

🇺🇦

Skoddevarre 

Svært kort dag på jobb, en dobbeltime og levere bil på vegvesenet for førerprøve og så var dagen slutt. Helt klart godt og jeg kjenner at det er nødvendig å «lande» litt nå. Sekken var ferdig pakket, klar for tur og jeg hadde bestemt meg for Skoddevarre. Etter å ha sjekket værutsiktene tenkte jeg sånn ca to ganger på om jeg skulle finne på noe annet, så slo jeg fra meg de tankene. Jeg har da godt med klær og sko som lystrer meg fortsatt. Hentet en venninne som har spurt om å være med på tur og i dag passet det for oss begge. Ca 11.30 labbet vi av sted med retning toppen. Det var greit kaldt og vinden tok mer og mer når vi nærmet oss toppen, men opp skulle vi og opp kom vi. Jeg har sluttet å gå med staver og har tatt på brodder. Skuldre og nakke lider enormt og har det svært vondt når jeg går med stavene i dette terrenget, for jeg har litt lett for å «dra meg frem» ved stavene. Nå har jeg «tatt beina fatt», slenger med armene og har det veldig mye bedre.

Vi kom opp i strålende solskinn, skrev oss inn i boka og nøt utsikten. Planen var å finne en plass å spise litt, men vinden tok seg opp og det skyet til så vi snudde og labbet ned igjen. Stien var kjempefin, skaresnø nesten hele veien og det var godt å gå. Vi brukte ca 2.5 timer tur / retur og tok spisepausen vår når vi kom ned til bilen … det var første sted vi fant le for vinden.

Ettermiddagen har gått med til å reparere diverse tøy og ting som har ligget aaaaaaalt for lenge. Kjenner at jeg har vært svært flink i dag 😇 Godt å få det gjort.

Da tar jeg kvelden og ønsker deg god natt.

Sov godt ❤️

… vi hørs …

Å jeg bare lurer jeg da 🧐

Jeg møter mange andre på tur og mange hilser på en eller annen måte. Møte øyne, et smil, et nikk og kanskje et hei. Igjen kommer disse tankene om sko, og sammenheng mellom skotøy og måten eieren hilser på. Litt kjapp repetisjon på min teoretisk og empiriske forsking på feltet «hilse på andre på tur» Kortfattet kan det sies om undersøkelsen at den er gjennomført over svært mange år og har absolutt ingen kjente feilfaktorer som på virker legitimiteten til forskningen. Joda, jeg har det bra 🤣 Ok, hva er saken? Jo, jeg opplever at fottøyet kan ha en innvirkning på hvordan eieren hilser eller unngår å hilse på andre.

Skotøyets innvirkning på ordet HEI.

Undersøkelsen er som nevnt noen år gammel og stadig like aktuell. Å jada …. Ha ha .. jeg har det fortsatt veldig bra. Å nå mål er et annet tema som svirrer i mitt lille hode. Jeg har så mange steder jeg har lyst å besøke, se og oppleve. Jeg har også kjent litt på at jeg trolig må gjøre endringer i vanskelighetsgraden på turene jeg planlegger. Har kjent på at det er noe som skjer i denne skrotten og jeg skylder hardnakket på MS, Nei alder har da ingenting å si … eller kanskje bittelitt. Må altså bare vurdere litt 🤔 … nå skal vi se … 🦉 da har jeg vurdert meg ferdig. Jeg følger planen og om det viser seg at jeg må bryte og snu før jeg når målet, ja så ble det akkurat den turen jeg skal ha akkurat da. Av og til er det å være på tur som er målet. Nok om det maset her.

Jeg skvatt opp på Komsa etter jobben i dag. Og skvatt var på en måte sånn det føltes. Det var utrolig lett å gå, og jeg hadde mot normalt bare en stopp på tur opp. Det var utrolig godt å kjenne styrken er på tur tilbake. Hadde to litt lange og bratte turer sist uke som gav litt svar på hvordan det står til. Nå har jeg plan om å få til en tur hver dag. 

Jeg skal ha meg hund igjen og da MÅ jeg ut minst en gang hver dag. I helgene skal jeg ha minst en skikkelig lang/bratt til for å øke kapasiteten i kroppen. Jeg skal være strengere med overtid, være flinkere med å hold meg til «vanlige» dager.

Det er to grunner til det. Jeg stortrives i jobben og vil veldig gjerne være der lenge, da må jeg begrense mengden for å unngå at jeg «bli lei».

Så er det helsa. Det viktigste for meg er å kunne komme meg på turer og være der for familie, venner og meg selv på en god måte. Jeg sier ofte til mennesker rundt meg: «Hvem er jeg for deg i morgen, om jeg lar være å ta var på meg selv i dag»?

Ha en riktig fin kveld og god natt ❤️ 

... vi hørs ...