Muvravárri / Bealjášvárri 

Ta av fra E45 og kjør 11 km mot Ávži.  Det er toppen Muvravárri i fjellkjeden Bealjašvárri som er det sørligste stasjonspunktet på verdensarvlisten i Norge. Det ligger ca. 3 km øst for bygda Ávži. Det er en greit stor parkeringsplass ved starten av stien opp og bil er det beste fremkomstmiddel hit. Stien er merket. I begynnelsen følger den en barmarksvei. Barmarksveien har noen våtområde, som kan være problematisk etter en nedbørrik sommer. Det krever gode sko. I området finnes det flere kulturminner. Slik som fangstgroper for villreinfangst og samiske kulturminner  av hellig karakter.

Fra parkeringen til toppen er det 4 km og turen er estimert til 2,5 time. Jeg er ganske sikker på at jeg brukte noe lenger tid. Både fordi jeg har som alltid har all verden av tid og det var en hel haug bilder jeg bare måtte ha med. Det starter på en kjerrevei og fortsetter på mer stil lignende vei. Det er helt greit å gå og lett å finne frem og utsikt blir bare mer og mer slående. Jeg er ganske sikker på at det vil være mulig å se både lille Raipa og Lodiken fra denne toppen … ja om jeg visste hvor jeg skulle se 🙈 som kjent er min retning sans en take på avveie 🤣 Lodiken eller Luvddiidcohkka som den heter er den siste punktet av de norske 4 punktene i Struves merdianbue. Meridanstøtta i Hammerfest, Lodiken (tar jeg til neste år), Lille Raipas og Muvravarri er de 4. Vel opp på toppen fikk jeg akkurat det jeg håpet på, selv i dette «litt flatere» terrenget. Truen starter på 340 moh og toppen er på 585, så det er en overkommelig tur.

I dag må jeg ganske enkelt gjøre et «kjempe - avvik» med hensyn til både låten jeg avslutter med og siste bilde … det var helt kanon utenfor døra mi i dag 💖

God natt ❤️

… vi hørs …

Dagens er todelt. Turen gikk til Lakselv der jeg tok en stopp for natta på rasteplassen i Hadelsbukt. Sove var i grunnen umuig, så det ble tidlig start på meg og ut på fv 98 til Børselv, videre fv 183 til Kjæs. Her er det helt greit å parkere, og så går turen videre til fots. Dit kommer vi snart 😉

Først. Med litt storsinn … eller bare ekstremt glad i å kjøre bil så ble det en liten avstikker på tur til Kjæs. Har fått tips om at jeg må dra innom Silfar Canyon. Følge rv 98 forbi Børsel, etter ca 8 km står det skiltet til parkeringen. Det er bare ca 500 m fra parkeringen, altså noen få min å gå ned til elva og fossen.

Så til Kjæs, og offerhula ved Simaskaret. Historien fra blant annet dette stedet har røtter langt tilbake og omhandler urfolket som bodde her. Hvorfor det blir kaldt offerhula kan ha sammenheng med bruken av stedet.

«Ofring var et viktig rituale i samisk kultur. Til vanlig ofret man uten hjelp fra en noaide, da gjerne hjemme eller ute i naturen. Offeret ble tilpasset hva man ofret for og hvem man ofret til. Vanlige offer kunne være tran, fiskerester, kjøtt, blod eller metall og mynter. I spesielle situasjoner ofret man mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester. I slike tilfeller ble seremonien ledet av en noaide».

Jeg har forstått på bekjente at dette og lignende plasser er sted de ganske enkelt unngår å komme nær. Det blir sakt lite, og jeg forstå at det har noe med både respekt og en tanke frykt å gjøre. Og en av historiene om stedet bekrefter dette.

«Nord for grenda reiser Kjæsklubben seg, fjellet når 310 m.o.h. Det har en rund form, men ned mot fjorden er det bratte skrenter og stup, opprevet av kløfter og hyller. Her ligger Simaskaret, eller Simmaskoarra på samisk. Det kvænske navnet er Siepmaskárru. Skaret har navn etter Simon Kjæs, en noaide som etter et gammelt sagn hadde tilhold her. I en beskrivelse fra misjonæren Knud Leem i 1767 heter det at Simons rykte som trollmann hadde overlevd i generasjoner blant samene i området. Det var ikke så rart, for Simon skal ha ofret mennesker i Simaskaret».

Det var med veldig blandede følelser jeg la i vei. Glemte det litt bort på turen for det her ble spesielt. Flatt og helt greit å traske i vei. Så litt mer stein, det ble mer kuppet, og terrenget forandret seg fra «gress» til stein/fjell som ble mer utfordrende å komme seg forbi … over …

Jeg tenke at jeg må bare gjøre et ærlig forsøk … og var forberedt på at det er mulig jeg må ta denne turen igjen på et senere tidspunkt … når jeg kan få lurt med meg noen på dette.

Det ble ganske enkelt så utfordrende at jeg valgte å snu. Tøff er jeg nok og skulle vel klart det, men dumdristig er langt fra min stil. Nei, det ble en fantastisk tur og når jeg har muligheten til å komme helt ut på offerhula blir gleden så mye større.

På veien tilbake kjørte jeg gjennom et merkelig fargespekter, alt fra irrgrønt til riktig så svart hvitt terreng. Magisk, spennende, vakkert månelandskap 😊

Jeg dro hjemover og på rasteplassen før Lakselv stoppet billa jeg jeg. Det var litt vanskelig å sove denne kvelden, både opprømt, fornøyd, glad og «blendet» av natta … Norge ... og kanskje spesielt Nord Norge i mitt ❤️

Ha en fortreffelig lucia aften ❤️

… vi hørs …

Tredje søndag i advent, vente tid … Det er noe fredelig og godt med denne mørketiden, ventetiden. La dette fredelige bare få synke inn og la dagene bare komme, med det som bare kommer og er passende for akkurat meg. Hva jeg venter på? Julaften som nedtellingen tilhører? Hm … jo jeg venter på at vi skal få lov å omgås på en sånn måte som vi har gjort en herlig liten stund. Dra på besøk, være litt mer fri … Har referert til Janis Joplin tidligere og når står kanskje den lille biten av den sangen enda klarere, « … freedom is another word for nothing left to loose …» og nettopp denne friheten er så uendelig langt borte akkurat nå. Kommer vi til, på den måten vi er vant til, å være FRI igjen? Må vi bare lærer oss å leve med at samfunnet med ujenvne mellomrom må «stenge ned»?

Da er vi over på dagens luke, måtte bare lette litt det hjertet er proppfull av akkurat nå.

Ulvehenget.

Hjemmefra til Rafsbotn der turen starter er det ca 3 mil, drøyt 30 min med bil. Det er en greit stor parkeringsplass ved tur start. Det går buss fra Alta, som stopper i Rafsbotn så det er mulig å komme seg hit med kollektivt.

Ved parkering er det et oversiktskart over turen, og det er godt merket løype

Turen er ca 4 km, og er satt opp til 1,5 time … ja sånn optimalt sett. Mine gode sko bruker ca «litt» ekstra tid … juhu … 🥾

Jeg var heldig å hadde med en herlig liten «bartus» på turen, en av turene med Kaiza … og hver gang jeg ser disse bildene kjenner jeg hva jeg mangler … en 🐾🐾 bart 🤪 Må ganske enkelt gjøre noe med det der snart … nuvel, det har vel lite med turen å gjøre 🥴 Vi trasset av sted og som nevnt er det svær godt merket og stien er tydelig, go enkel å følge. Bortsett fra i en av de siste hengene, trasket og klatret opp mot høyre for min litt forvirra stedsans mente bestemt at det var rett … så nå vi kom opp, ble det ned igjen og vi tok «den andre til høyre» eller ja, den som gikk mot venstre. Og vips var vi på stien igjen.

På toppen er det flott utsikt ned til Rafsbotn og mot Alta. Selv om vært var litt overskyet og det blåste var det nydelig der. Mens jeg koste meg med te og knekkebrød satt jeg å filosofert over Ulvehenget? Har saumfart det store internettet om historien om navnet, det står ingenting. Det er nok bare noe lokalbefolkningen har kommet frem til at passer. Min filosofi er at det har vært en del ulv her, og nettopp her var det de «jaget» ulven utenfor et heng og bort med den. Om det er et heng som passer inn i historien? Nopp, litt bratt, men inngen heng  … jo tenker allikevel den historien er akkurat passende. (NB. den historien er min).

En deilig dag på tur i mektig natur med vakre høstfarger #liveterbestute 🥰

Ha en fredelig kveld og god natt ❤️

… vi hørs …