Når snøen forsvinner 😍

Der greit å starte opp på jobb igjen ... det er et fint sted å være ...men jøss som jeg hadde løyet om jeg sa at jeg gleder meg stor over å gå på jobb, og ikke erkjenner at det er ute på tur jeg har mest lyst å bedrive tiden med.

Pia og jeg har utforsket byen vår. Holmestrand er i ferd med å "våkne" fra vinterdvalen. Det er så utorlig fantastisk å høre lydene og se snøen synke i sjøen, samtidig som master og skrog stiger opp som en "fugl fønix" 💋

En snartur til Maridalen gav med et innsyn i vintercamp med telt. Jepp skal skal utforskes mer. Har god sovepose, tror kanskje telte mitt må byttes og ellers er jeg ganske godt forberedt. Alt som skal til for å lage mat, koke kaffe og .....vaffel ... mulig jeg blir ledd litt av fra tid til annen, for jeg er et utpreget vaffelmenneske og syns det er lite oppskrytt. Nå må jeg til eget forsvar si at ....jeg er altså ikke helt "østfold" for pølse i vaffel kommer ikke på tale ...tror jeg 😀

Jeg hadde med røre med havregryn, grovt samalt hvete og litt mel på min "vanlige" oppskrift ...du det var knallbra og blir repetert opp til flere ganger. 

Nå må mine gode sko innom et fantasisk mennekske jeg kjenner. Hun er full av fy og livsgnist, hun er 4 barns mor og planene var å leve et heidundrende liv med sin mann og ungene. En ryggprolaps kunne alltids "fikses" og få til å fungere sånn greit i hverdagen ..... men ..... det var ikke bare en kranglete rygg. Det var kreft og det var spreding ...kan du på noen som helst måte klare å forestille deg at i morgen får du beskjed om hvor mange dager du har igjen? Nei, det har ikke jeg fantasi til å forstå. 

Jeg har fått lov å bli kjent med familien gjennom Home-Start Familiekontakten i Kristiansand https://home-start-norge.no  der en fantastisk koordinator, Hilde Lam fant det helt naturlig at jeg skulle settes inn i denne familien. Det skulle vare fra 6 - 8 mnd ...og ble forlenget pga av situasjonen i familien ...og siden har jeg har jeg holdt kontakt ... i noen år.

Noen mennesker kommer inn i livet for å fortelle meg at jeg tregner det. 

Når hun har fått samlet seg og kontakter div instanser for å få litt hjelp med både hus og barn er det mye motsatnd å møte. Jeg kjenner som uteforstående en trang til å skrike høyt! Er det logikk i at hun skal måtte slåss for å få hjelp, det er faktisk ikke slik at dette er en ønskesituasjon ... Hvor er vi på vei? Skulle ikke hjelpen til en hverdag som forløp greit være en selvfølge for et menneske som sliter i overkant med smerter, behadligner, medisiner som virker og ikke virker ... tanker og følelser .... knurrrrrrr! 

Etter to års kamp, og jeg mener krig med forsikkringselskapet har familien nå fått en kompensasjon som gjør at hverdagen kan gjøres lettere ved at de bruker av egene midler ... og igjen ...er ikke dette det offentliges ansvar ...jeg bare spør ...og mer knurrrrr! 

Jeg har fått lov å være der fra tid til annen for både voksne og barn ... og det jeg får hos familien har jeg vansker med å sette ord på ...magisk, spennende, krevende, slitsomt. morsom og overfyldt av kjærlighet ❤