Pause på mange måter, først og fremst en helgen på vidda som ble et friskt pust. Så har jeg latt blogg være blogg, den blir litt overstyrende av og til. Det er nå en gang jeg som bestemmer over mitt liv. Så det så.

Etter jobb på fredag var det full fart hjem å pakke bil. Jeg har fått invitasjon til helg på vidda med lavvo og buljong. Ja … det koke vi 😂 Pakket både vind og vann tett … det var lovet godt vær … meeen det er noe med vær, yr og langt fra metrologisk til Finnmarksvidda. Jeg er vel mest et sjø-menneske og kunne jeg satte jeg kursen jorda rundt på egen kjøl. Så har jeg også så selvinnsikt at det er en umulig plan for meg. Jeg mangler … det meste. Båt … tid … kunnskap … og mot til å gjøre det … Så kjenner jeg litt igjen den følelsen når jeg kjører ut på sånne områder som Finnmarksvidda. Her er det bare å parkere bilen, ta på god-skoene og gå … akkurat så langt, akkurat den veien jeg har lyst. De valgmulighetene, ingen «grenser» … friheten … som på sjøen … fritt, grenseløst … alle veier er tilgjengelige … det er bare å velge.

Denne helgen skulle vies bær, fisk, vakker natur og en smak av høst. På turen fra Alta tok jeg igjen en sånn litt stor sak som jobber langs veien … sånn gul maskin som vanligvis brøyter veien. Denne hadde ingen brøyte redskap … men han satte ned vegstikker, de som markerer veien når brøytebilen skal brøyte til vinteren. Det vil altså si at nå er det på planene for brøytemannskapene at sånn føre kan komme. Nei … det tenker jeg veldig gjerne kan få vente en riktig god stund til.

Det ble en knallfin helg, akkurat som jeg håpet på. Vidunderlige vidda, fiske, bær, god mat i fantastisk vær. Fikk plukket ca en liter blåbær, en liter tyttebær og 3,9 mill knottestikk. Jeg har denne helgen fått min første ørret, å jeg er bare så stolt … ca 400 gram … og «kjempestor» i mitt hode 🤪 En herlig helg i hjertet av det beste som finnes av natur i Finnmark. 

Jobben rusler og går helt etter skjema. Elever kommer, lærer og blir borte. Det er en fornøyelig jobb jeg har, og jeg får svært gode tilbakemeldinger fra flere av sensorene her hos oss … og jeg blir bare mer gira … ha ha (bra ordspill) på å blir enda bedre både faglig og metodisk. Det er blitt noen koselige turer på Kaiza og meg. Hun er fortsatt litt kaos, og jeg håper det går seg til for mest av alt er hun bare en stor koseklump av en håball. Hun er glad fra nese til haletipp bare hun ser meg. Vi har trent på innkalling, hun blir stadig bedre til å gå pent i bånd, vi kan … nesten passere andre hunder … når det er minst 93.5 m unna 😆 nærmere en det blir fortsatt kaos. Øve øve øve, tiddelibom.

Jeg må bare si at jeg har fått et merkelig «kjærlighetsforhold» til Kåfjordbrua. Stille vann under, mørket rundt og lysene. Jeg husker mamma en gang sa at det er litt «somatisk» se ut over Oslos lys på mørke kvelde og jeg var altså helt sikker på at nå har det tippa rundt for modern. Og her står jeg … å kjenner at det her er vakkert på sin rare måte.

Nå tar jeg min firbeinte bartus-venninne og går en tur. På årets siste sommerdag må vi også ha kveldsturen våres.

Ha en fin kveld og god natt ❤️

… vi hørs …